-Å ja, er dere fattige?

Elizabeth husker godt første gang en skolekamerat skulle være med hennes sønn hjem, de gledet seg begge to. Dagen i forveien hadde de vært på butikken og handlet det som sønnen mest hadde lyst på.

Hun kjenner tårene presse på da hun forteller at den første kommentaren som skolekameraten sa da han kom inn i gangen var «Å ja, dere er fattige?»

– Det var utrolig sårt. Her hadde vi slått på stortrommen i våre øyne, og skulle kose oss ekstra mye denne fredagen. Men jeg kjenner jeg blir så stolt av at min sønn som svarte at «Nei vi er ikke fattige».

Nå er det vanlige folk sin tur, heter det. Flere av oss kjenner at dyrtiden påvirker økonomien vår. Fattigdom er nærmere enn noen gang, og den treffer både bredere og dypere. Hvordan er det å kjenne at pengene ikke strekker til?

En hverdag med stram økonomi

– Det er noe med å hele tiden være bekymret, forteller Elizabeth. Hvor mye er det igjen på konto? Hvor høy bli neste strømregning? Ryker kjøleskapet denne måneden? Det er en slitsom og konstant bekymring. Det gjør noe med livskvaliteten.

Elizabeth er vant til å ha stram økonomi. Hun er alenemor, uføretrygdet og har fem barn. Fire av de er så store at de har flyttet hjemmefra. Nå er det kun minstemann på 9 år igjen. De to bor i en liten leilighet like utenfor Bergen.

– De gangene vi kjenner det mest er ved alle høytider og ferier. Og ikke minst julen med dyre gaver og høye forventninger. «Du vet jo at julen kommer samme tid hvert år» sier noen til meg. «Det er jo bare å legge av litt hver måned.»  Men jeg har ikke noe å legge til side. Og julen er blitt helt vill i forhold til hva folk bruker av penger.

Glimt i hverdagen

I regi av Kirkens Bymisjon har Elizabeth og hennes barn vært på mange ferieturer sammen med andre familier. I tillegg har de deltatt på Bamsehiet, et ettermiddagstilbud for småbarnsfamilier.

– Jeg er så takknemlig for de turene vi har vært med på sammen med Kirkens Bymisjon! Det har gjort at min sønn har noe å fortelle når noen spør han hva han har gjort på i ferier og helger. Og så har vi begge gode opplevelser på ferieminnekontoen, som gjør at hverdagene kan bli lettere å takle.

Over hele landet har Kirkens Bymisjon tiltak for å gjøre både hverdagene, høytider og ferier lettere å bære. Vi vet at dårlig økonomi rammer enda flere enn før, og enda hardere.

Den nye normalen

Den nye tiden med dyrtid og en fattigdom som rammer flere, har gjort at det faktisk er lettere å ha dårlig råd forteller Elizabeth.

Før synes Elizabeth det kunne være vanskelig å stå ved tilbudshyllene i butikken. Nå er det noe «alle» gjør, det er blitt den nye normalen.

Det neonskiltet jeg tidligere følte jeg hadde over meg, som sa at «Elizabeth sliter», det er borte nå.

– Nå når flere opplever å ha dårlig råd blir det ikke så tabu. Jeg er med i samfunnet jeg og, forskjellene er visket litt ut. Det neonskiltet jeg tidligere følte jeg hadde over meg, som sa at «Elizabeth sliter», det er borte nå. Jeg er plutselig innenfor og ikke utenfor.

Elizabeth er ufør, men det tok lang tid før hun klarte å akseptere det. Hun forteller at hun slet med å være skamfull over det i starten.

– Jeg har ikke valgt det. Å bli uføretrygdet er det ingen som ønsker. Jeg kjempet imot lenge, fordi det er så mye stigma rundt det å være uføretrygdet. Å bli sett på som lat, som at du ikke vil sterkt nok.

Er det noe Elizabeth vil, så er det å få kjenne på et arbeidsfellesskap og gjøre noe meningsfullt i de timene som er mulig. Derfor har hun engasjert seg som frivillig hos Evangeliesenteret, hvor hun har noen arbeidsøkter hver uke.

Elizabeth er frivillig to ganger i uken på Evangeliesenteret.

– Da går jeg på jobb, og tar bussen sammen med de andre som skal på jobb. Bare det i seg selv er en god følelse. I min jobb som frivillig innenfor rusomsorg møter jeg gjester som har alle sine eiendeler i en plastpose. Så jeg er heldig.

-Vi vil bare ha et verdig liv

Gode verdier står høyt i kurs hos Elizabeth. Hun vil at hennes barn skal være stolte av seg selv, og at man ikke skal føle seg verdiløs selv om man har dårlig råd.

For meg er det viktig å lære mine barn at vi er like mye verdt alle sammen, enten vi har 10 millioner eller 10 kroner på konto.

Hun lærer sine barn at livet kan være urettferdig, men at det kunne vært mye verre. Selv om de har dårlig råd opplever hun ikke at de er fattige. Men hun innrømmer at hun gruer seg til minstemann blir tenåring. Da blir presset etter merkeklær enda sterkere.

– Jeg skulle ønske jeg hadde en arv å gi til barna men det har jeg ikke, og det må jeg leve med. Men jeg håper vi kan få vekk stigma knyttet til det å ha dårlig råd. Vi vil bare ha et verdig liv.