Ikke bare et måltid 

Vegard Ingelstad har vært nestleder på Kirkens Bymisjons kafé i Tollbugata i fem år. Vi møtes i bakgården før dagens start en kjølig mandagsmorgen, og Vegard lyser opp når han snakker om menneskene som snart inviteres inn.

– De setter pris på at det ser bra ut. Det er mange steder der man kan få gratis mat her i byen, men her kjøper de maten sin, de er gjester og de behandles som gjester i en hvilken som helst kafé. 

Klokka er fem på elleve, og allerede er det folk som venter på at døra skal åpne. Inne er det en spenning i lufta. Det kan virke kaotisk, men egentlig er det som et orkester der alle vet sin plass, rutinene er så innøvd at de spøker med hverandre mens de bærer tunge kjeler, bretter servietter og frakter overfylte brett med sandwicher fra kjøkken til kafédisken. 

For dette er ikke hvilken som helst kafe. Dette er Kirkens Bymisjons kafétilbud til de som ikke er velkomne på de fleste andre kafeer. 

Det betyr at gjestene kommer med noen utfordringer som er litt utenom det vanlige. Men Vegard vet hva det kan bety å jobbe blant rusavhengige og mennesker med psykisk uhelse i gatene våre. 

– Vi snakker om sikkerhet daglig, her er det jo folk innom som har en dårlig dag eller som ikke klarer å være her fordi de er i for dårlig form.

Vegard snakker med en varme som smitter. Men også med en autoritet som du merker kan aktiveres ved behov. Men selv om det kan være mye spetakkel og leven i gatene rundt kafeen kommer det sjelden inn i lokalet. 

– Det at det er lys og friske blomster på bordene, at det er en kafe som alle andre, det gjør at gjestene oppfører seg deretter. Det setter en ramme rundt. Men til syvende og sist så handler alt om relasjoner. Vi kjenner gjestene våre, og de kjenner hverandre. 

Kafeen er ikke et terapirom. Gjestene er ikke til behandling. De er på kafe. Men det er mye miljøterapi som skjer i rommet. Og de ansatte kommer tett på. 

– Noen ganger er det kjente fjes som plutselig forsvinner. Da lurer man jo på om det kan være et overdosedødsfall, eller om vedkommende har kommet inn i et behandlingsopplegg? Dette er jo mennesker man blir godt kjent med.  

De som står i frontlinjene i sosialfaglig arbeid møter daglig mennesker i ekstreme livssituasjoner. Da blir det en viktig egenskap å klare å riste av seg arbeidsdagen før man går hjem.  

For det er ganske tunge utfordringer som de ansatte på kafeen står i. Rundt hjørnet fra kafeen ligger 24sju, et annet av Kirkens Bymisjons lavterskel helsetilbud til de mest utsatte rusavhengige i Oslo sentrum.

Begge de to tiltakene møter den samme målgruppen, og forteller om en økende grad av utfordringer knyttet til rusavhengighet og ubehandlete psykiatriske lidelser.  

‘Stig’ har vært suicidal i flere uker. Han har ikke hjelpeapparat rundt seg. Ventet på fastlege, kun koblet på akutt-team DPS. Ønsket innleggelse i akutt psykisk helsevern, fikk kun en natt. Opplever å ikke bli tatt på alvor. Vi har aldri opplevd ham så dårlig før og vurderer han som psykotisk og at han er til fare for seg selv.  

‘Oda’ er også periodevis veldig dårlig psykisk. Hun har opplevd å ikke ha blitt tatt på alvor på legevakt, selv etter selvmordsforsøk. Hun beskriver selv en stor endring i psykiatrien, hvor hun før fikk lange opphold og nå ikke engang en natt. Hun kommer daglig til oss, har begynt med selvskading i kafeen, gestikulerer høyt at hun ønsker å ta livet av seg, krever personal som er tett på. Vi forsøker å begrense, men lovmessig kan vi ikke være fysiske. 

Disse anonymiserte historiene er faktiske eksempler på hvilke menneskeskjebner som utspiller seg i gatebildet rundt kafeen og 24sju. Det sier seg selv at dette ikke hører hjemme på en vanlig arbeidsdag i de fleste av hovedstadens kafeer, men dette er utfordringer som møter gjengen her. Og når det ene tilbudet forsvinner blir trykket desto større på det som står igjen.

– Hver dag har vi en debrief etter at kafeen er stengt og det er viktig. Vi trenger å snakke om tingene sånn at vi kan legge det bak oss før vi går hjem. Du trenger den evnen til å legge det til side. Og da er det viktig å snakke sammen. 

Kirkens Bymisjon er nå så bekymret over situasjonen i gatemiljøet at de har varslet politiske myndigheter både lokalt og nasjonalt.

Men på kaféen går alt sin vante gang. Dørene åpner og gjestene strømmer inn. Inn til gode måltid og felleskap med venner og ansatte. 

Det er som regel frivillige som lager hovedretten, mens de ansatte lager supper og smørbrød. Det er ikke lett å se forskjellen på de to, her er alle en del av samme kjøkken. Og tilbakemeldingene er gode. 

– Det er mange av gjestene som gir tilbakemeldinger på hvor bra alt ser ut, hvor god maten er. Og det er en viktig del av hvordan Kirkens Bymisjon jobber med dette området, det at gjestene må kjøpe sin egen mat er med å gjøre at de opplever en verdighet som man ikke får i matutdelingskøen.  

Jeg tror ingen vil gå uberørt ut etter å ha besøkt gjengen i Tollbugata 3. Gleden over å jobbe sammen, over en arbeidsdag med mening er åpenbar. Og det er før døren åpnes og alt forarbeidet blir omgjort til Oslos desidert varmeste, og kanskje også viktigste kafé.

Viktig for de som jobber der og de frivillige som hver dag lager mat til gjestene, og legger til rette for alt det viktige sosialfaglige arbeidet som foregår mellom kaffekoppene og suppa.

Men mest av alt viktig for de som har et sted å gå til der de kan bare være seg selv og være sammen. Med et måltid og et felleskap.