– Jeg blir knust av det som skjer i Norge

Filmskaper Deeyah Khan snakker med Magasinet BY om kjærlighet, vold og fordommer. I tillegg har hun en utfordring til hjemlandet.

– Vi lar kameraet ligge i bilen.  

Deeyah Khan protesterer først på kollegaens forslag. Brian, han som har kjørt dem hit, ut i ødemarka, har jo sagt at de kan filme. Hun stoler på ham.  

Året er 2017. Tideligere samme dag hadde flere nynazistgrupper samlet seg i Charlottesville i delstaten Virginia, for å protestere mot fjerningen av en statue av sørstatsgeneralen Robert E. Lee. Opptøyene rystet USA. Mange ble skadet, og en kvinne mistet livet.  

Det er med dette som bakteppe at Khan går ut av bilen denne brennende varme augustdagen. Hun lager film om hvite nasjonalister i USA, og nå skal hun møte noen av dem ansikt til ansikt.  

Hun ser berusede menn med militære våpen. De har blåmerker på kroppen etter tidligere slåssing. Det går ikke lang tid før de omringer henne, og hun blir separert fra kollegaen. Brian, han fra nynazistmiljøet som hun er blitt kjent med de siste månedene, forsvinner. 

– Jeg husker at jeg så på mobilen min og det sto “no signal”. Da tenkte jeg: dette er slutten. De kommer til å skyte meg, begrave meg, og ingen kommer til å finne meg.  

Jeg følte alltid at det var min superkraft, at jeg kunne forstå flere typer mennesker.

Deeyah Khan

Superkraft 

Deeyah Khan smiler. Praten går lett på norsk, selv om det er lenge siden hun bodde i Norge. Som tenåring måtte hun flykte fra landet etter trusler fra konservative krefter i det norsk-pakistanske miljøet. Siden har hun bodd i London.  

Men det er fra et rom i Washington DC hun ringer til oss. Siden de fleste filmene hennes tar utgangspunkt i USA, skal hun bo her i en periode.  

I 2012 kom hennes første prisvinnende dokumentar – “Banaz: A Love Story” – om Banaz Mahmod, en ung britisk-kurdisk kvinne som ble drept av sin egen familie. Siden har Khan laget filmer om jihadister, hvite nasjonalister, abort, og muslimers plass i Donald Trumps USA.  

Hun er interessert i menneskene bak ideologiene.  

– Kunne du laget disse filmene uten din egen bakgrunn? 

– Nei, det tror jeg ikke. Fra jeg var ganske liten, var jeg veldig klar over forskjeller mellom ulike grupper. Jeg følte alltid at det var min superkraft, at jeg kunne forstå flere typer mennesker, svarer hun.  

– Å være et sånt barn har nok gjort at jeg lett kan føle empati med dem som kjenner seg annerledes.  

Én mann, mange kvinner 

I “Raseri bak lukkede dører” – hennes nyeste film – snakker hun med menn som er voldelige mot kvinnene de elsker.  

–  Det er et stort problem i alle samfunn, også i Norge, sier hun.   

Khan har lenge engasjert seg i kvinners rettigheter, og særlig vold mot kvinner, og har snakket om temaet på hundrevis av steder gjennom mange år.  

– Etter hvert plaget det meg veldig at det aldri endrer seg. Ting blir bedre, det er ikke det. Men på et grunnleggende nivå, skjer det ingenting.  

Det er fremdeles behov for organisasjoner for kvinner. Politi og ambulansearbeidere må fremdeles trenes opp i hvordan de skal møte utsatte kvinner og barn. 

– Men det er bare nødsituasjonsbiten av det. Hva med oppførselen som forårsaker alt dette? 

Stemmen til Khan er engasjert, det smitter gjennom skjermen.  

– Vi kan beskytte én kvinne. Men så har han et forhold til. Og han er fremdeles voldelig. Han har enda et forhold, og er enda mer voldelig. Én mann kan ødelegge en håndfull kvinner, om han vil.  

Jeg blir knust av det som skjer i Norge

Deeyah Khan

Kommer til kort 

Det tok lang tid å finne noen som ville stille opp i filmen. For Khan var det viktig at vi fikk se ansiktene deres, se at det ikke er snakk om monstre med horn på hodet. Det er hverdagslige, og noen ganger veldig sjarmerende, menn.  

Et av spørsmålene hun søker svar på i dokumentaren er: hvorfor skader menn kvinner som de hevder at de elsker? 

– All vold kommer fra en følelse av ydmykelse. 

Det har hun sett i flere av sine filmer. Hvem som trigger den følelsen, kan variere. 

– For disse mennene kan det være at de ikke føler seg bra nok i verden der ute, og så kommer de hjem og vil skape en slags balanse. Som en av dem sa i filmen: Hjemme er jeg i hvert fall konge.  

På en måte er det kjærlighet som trigger volden, uansett hvor forferdelig det høres ut, sier Khan.  

– Hun ser ham, og hun kjenner ham. Hun er den personen han føler seg mest sårbar med, mest “i fare” emosjonelt sett, forklarer hun og lager hermetegn med fingrene.  

Mange har personlige traumer fra sin egen barndom. I tillegg er de blitt oppdratt til at en mann skal ha en viss posisjon og dermed må møte visse forventninger.  

– Når mange kommer til kort der, er det bare én plass de kan gjenvinne sin posisjon og ikke føle seg ydmyket lenger: hjemme.  

Den som dukker opp i livet ditt når du er på ditt mest sårbare, den personen definerer hvor du går.

Deeyah Khan

Støtt vårt arbeid

kr
Din gave på 240 kroner bidrar til et varmere samfunn
Din gave på 360 kroner bidrar til et varmere samfunn
Din gave på 600 kroner bidrar til et varmere samfunn
Velg donasjonsfrekvens
Velg betalingsmetode
Personlig informasjon

Total sum: 240 kr

Utfordrer Norge 

Ofte, når Khan skal snakke om vold i nære relasjoner rundt om i verden, bruker hun Norge som et eksempel. Sier at Norge er et av de beste stedene i verden å være kvinne, et land der vold blir konfrontert på en robust og god måte.  

– Og så ser jeg hva som skjer i Norge nå, og jeg blir knust. Det er ikke greit noen steder, men det er spesielt ikke greit i Norge. Det blir plutselig veldig personlig for meg, sier hun. 

Kripos beskriver de fire første månedene i 2024 som den verste perioden siden 1990. Utviklingen gjør dem bekymret, sier de til NRK.  

De fleste drap i Norge skjer bak lukkede dører. Av de 24 menneskene som er blitt drept hittil i år, ble 22 av dem knivstukket, slått, skutt eller kvalt av noen de kjente fra før. Partnerdrap utgjorde i fjor 58 prosent av drapene i Norge. En markant økning fra foregående år, ifølge Kripos.  

– Vi må gjøre noe med dette. Jeg vil utfordre Norge til å gjøre det mye bedre, sier Khan bestemt.  

Hun har fått med seg debatten om omvendt voldsalarm og hun synes den er viktig. 

– Men det angår mange, sier hun og setter pekefingeren nesten helt inntil tommelen.  

– Jeg mener, kjære vene! Det er ikke nok! 

– Hva kan vi gjøre? 

– Vi trenger bedre opplæring av de som møter disse kvinnene. De må bli møtt og få den støtten de trenger. Det er den umiddelbare responsen, sier hun og fortsetter, strekker ut to fingre:  

– Vi må ha obligatoriske program for gjerningspersoner. Dere har det i Norge allerede, men de må være obligatoriske som en del av soningen.  

Tre fingre. 

– Og så må vi gå til skolen. Vi må lære unge mennesker hvordan de får et bedre forhold til seg selv og andre. Seksualundervisning handler ikke bare om hvordan du trer på et kondom.  

Hva betyr det å være en mann i dag? Og hva betyr det å være en kvinne? Slike spørsmål vil Khan ha på dagsorden.  

– For unge folk vil finne svar på spørsmål de har, men de kommer til å lete på feil plass.  

Kjærlighet som fanger 

Som de unge mennene i ødemarka i USA, som omringet henne den augustdagen for sju år siden. Hvordan havnet de der?  

– Jeg er veldig nysgjerrig på folk. Ikke bare hva vi gjør, men hvorfor vi gjør det. Hva er det som driver oss, hva er det som motiverer oss.  

For å forstå dette, har hun fokusert på ekstreme miljøer. Svarene blir tydeligere der, mener hun.  

– Jeg er interessert i den menneskelige tilstanden, rett og slett. Og det hjelper meg å forstå meg selv også. 

– Hva har du lært om deg selv? 

– At jeg var mer fordomsfull enn jeg trodde. Og hvor lett det er å dehumanisere andre.  

Da hun laget filmen om jihadistene fra USA og Storbritannia – folk hun hadde lite til overs for i utgangspunktet – innså Khan at hun hadde mye til felles med dem. Opplevelser av rasisme, utenforskap, forventningspress. Så hvorfor tar de til våpen, mens hun plukker opp et kamera? 

– Det spørsmålet plaget meg veldig, veldig lenge.   

Etter å ha laget flere filmer, forsto hun endelig hva svaret er.  

– Den som dukker opp i livet ditt når du er på ditt mest sårbare, den personen definerer hvor du går. Livet er vanskelig for alle. Alle vil oppleve å ha det vondt. Men den personen som møter deg med kjærlighet, har så mye å si.  

Da hun flyktet fra Norge som 17-åring, var hun alene i et rart land der hun ikke kjente noen, i en forferdelig leilighet, ikke norsk nok til at noen ville tale hennes sak. Slik beskriver hun det.  

Men moren hennes – og flere andre – elsket og støttet henne gjennom denne perioden.   

Slik er det ikke for alle.  

– De som rekrutterer unge menn til ekstreme miljøer, appellerer til dem med kjærlighet og omtanke. Unge gutter får en farsfigur, en de kan snakke med om kjærester og problemer på skolen. Nynazistene brukte å stå utenfor skoler og sikte seg inn på de som ble mobbet. De la armen rundt den lille gutten og sa: vi skal beskytte deg.  

I begynnelsen er det ikke hatet som driver dem, oppdaget hun. Det er kjærligheten som fanger dem. 

– Alle har basale, menneskelige behov. Og da tenker jeg ikke på mat og husly, men på hva vi trenger som mennesker. Vi er absolutt ikke så forskjellige som vi tror.  

Jeg ser ikke nødvendigvis på det som mot. Jeg er bare veldig, veldig nysgjerrig

Deeyah Khan

Ansikt til ansikt 

Da hun laget filmen om nynazistene, ble hun intervjuet av BBC. Utdrag fra intervjuet endte opp på flere rasistiske nettsteder i USA, og hun fikk mange dødstrusler.  

– BBC ringte meg og sa at de måtte informere politiet. Og politiet ga meg panikkalarm og ba meg om å holde meg unna vinduer. 

Den kvelden tenkte hun: alle disse truslene prøver å skremme meg. De vil endre hvordan jeg er, hva jeg gjør i mitt liv. Skal jeg akseptere det? 

– Jeg brukte den første delen av livet mitt på å prøve å passe inn. Det var først i 30-årene jeg fant ut at jeg ikke ville det lenger. Å lage filmen om nynazistene bekreftet på en måte den avgjørelsen på nytt.  

Å bli redd er et valg, mener hun. Og hun har valgt å ikke bli redd lenger.  

– Jeg valgte å finne dem og se om vi kunne sitte ansikt til ansikt. Se om det ville være mulig for meg å anerkjenne deres menneskelighet, og vice versa.  

Brian, nynazisten som kjørte henne ut i ødemarken den dagen i 2017, dukket til slutt opp igjen og fikk Khan og kollegaen vekk derfra.  

– Hvor finner du motet til å gå inn i disse situasjonene? 

– Jeg ser ikke nødvendigvis på det som mot. Jeg er bare veldig, veldig nysgjerrig, og jeg vil oppriktig lære. Men den ene episoden var veldig vanskelig. I tillegg var jeg gravid på det tidspunktet.  

En lang ullgenser og et skjerf skjulte magen i sommerheten. Hun husker hun tenkte: jeg er så varm, jeg kommer til å besvime. Tidligere på dagen hadde hun hørt nynazister spøke om å gjøre en farget kvinne gravid, så de kunne sparke henne i magen og forårsake en abort.  

– En av dem kom rett opp i ansiktet mitt og blåste det fullt av sigarettrøyk før han spurte: Are you fucking pregnant? Og jeg måtte se han alvorlig i øynene og si: nei, det er jeg ikke.  

– Det er litt av en historie. Har det blitt vanskeligere for deg å gjøre jobben din etter at du ble mor? 

– Jeg må planlegge mer nå, jeg har små barn. Men det har ikke gjort at jeg ikke vil fortsette arbeidet. På en måte gjør det at arbeidet haster enda mer enn før. For de må leve i denne verden, så jeg føler jeg må gjøre mitt for å gjøre det livet litt bedre.  

Dette intervjuet sto på trykk i Magasinet BY, i juni 2024

Tekst: Anita Grønningsæter Digernes   Foto: Geir Dokken/Fuuse Films

Vil du bidra til et varmere samfunn?

Ingen skal sove på gata. Ingen skal leve i ensomhet. Ingen skal oppleve en hverdag uten verdighet. Vi er der sammen med dem. Støtt oss med et månedlig beløp og vær med og gjør byen din varmere.