Carl Fredrik fikk hiv: – Du kunne like gjerne skutt meg i magen

«Jeg skal vel dø, da», tenkte Carl Fredrik Berg da hiv-testen viste to streker. Dette er hans historie.

Carl Fredrik Berg har hanglet lenge da den anonyme konvolutten fra Helseutvalget lander i postkassa hans. Han åpner den, fisker ut hjemmetesten og følger instruksjonene. Samboeren kommer hjem om en halvtime, han vil få det unnagjort før den tid, vil ikke uroe henne unødig. Etter utstrakt googling har han fått mistanke om at han kan være hiv-positiv. Symptomene stemmer: Stadig infeksjonsfølelse i kroppen. Overveldende kraftløshet. Utslett. Sår og sopp i hals og munn.  

Carl Fredrik holder likevel på tvilen i det lengste. Han har jo alltid vært så forsiktig, så påpasselig. En god stund fant han dessuten andre knagger å henge symptomene på: Som helsearbeider kunne han av egen vilje jobbe femten, seksten timer om dagen, også i helgene. I tillegg levde han musikerlivet med alt det innebar av farting og backstage-pils. Tok dårlig vare på seg selv. Det kan man åpenbart bli ganske sliten av i lengden.  

Negativ eller positiv? 

Men nå sitter han altså her, alene i huset mens klokka tikker sakte mot dommen. En eller to streker? Han nistirrer på displayet idet blåfargen fremkalles. Der. Lettelsen brer seg i kroppen. Én strek. En enslig strek.  

Så er det kanskje bare kyssesyken som har herjet litt ekstra med ham likevel. Den kan man jo bli temmelig dårlig av, med hovne lymfekjertler og det hele. Det roet ham en stund da sykdommen ble påvist, selv om han hadde følt seg dårlig lenge før den tid. Gå tur, sa legen først. I perioder ble helsa bedre, for så å bli verre igjen. Slik fortsatte det i fem år, helt til han ikke klarte å stå oppreist lenger da han øvde med bandet sitt i studio. Fortsatt klarer han ikke så mye som å plukke en kopp rips på småbruket han og samboeren har leid. Men nå er hiv i hvert fall avkreftet.  

Han er i ferd med å rydde bort testutstyret da han oppdager det: Testpinnen er ikke stukket­ langt nok ned i testrøret. Han retter feilen og følger engstelig med på displayet igjen. To streker­ denne gangen. I samme øye­blikk går det i døra, samboeren hans har kommet hjem.  

«Jeg skal vel dø, da» 

– Du kunne like gjerne skutt meg i magen, det hadde vært bedre, sier Carl Fredrik.  

Sju år har gått siden den dagen. Vi treffer­ ham hos Aksept på Hammersborg Torg i Oslo, Kirkens Bymisjons ressurssenter for alle berørt av hiv, der vaffeljernet går varmt for øyeblikket. Det oser fredag.  

– Hele verdenen min kollapset. Jeg var livredd, turte ikke å fortelle det til samboeren min. I stedet snek jeg meg ut i verkstedet mitt og ringte Helseutvalget.  

I ettertid har jeg skjønt at jeg aldri burde tatt den testen alene.

Carl Fredrik Berg

Tankene raser der han står med testresultatet i den ene hånda og telefonen i den andre. Hvordan har det skjedd? Hvem kan han ha smittet? Har han smittet samboeren, som har en datter på åtte år fra før? Hvordan skal han noen gang klare å se dem i øynene igjen? Hva med tidligere partnere? Hva vil skje nå? Han skal vel dø, da. De skal vel dø alle sammen, tenker han.  

– Jeg hadde jo ikke fulgt med på den medisinske utviklingen og trodde fortsatt at vi befant oss i 1984, da det ene avisoppslaget etter det andre fortalte om folk som hadde gått bort av aids. I ettertid har jeg forresten skjønt at jeg aldri burde tatt den testen alene. Hadde jeg visst om Aksept den gangen, hadde jeg kommet meg hit og tatt testen her. For å ha en hånd å holde i.  

«Vil du ha barn?» 

«Du, dette kommer til å gå bra», sier personen som svarer hos Helseutvalget. «Det spiller ingen rolle hva du gjør nå, ta deg en øl om du vil, bare slapp av. Resten ordner jeg».  

– Jeg ble spurt om hvordan relasjonen mellom samboeren og min og meg var, om jeg trodde at hun var en som kunne være utro. Langt ifra og det samme gjelder meg, svarte jeg. «Ok, da trenger du ikke å si noe til henne ennå hvis du ikke vil. Du må uansett ta en B-prøve på sykehuset, ettersom selvtesten kan ha en feilmargin», fikk jeg beskjed om. 

På Ullevål sykehus møter han overlege Bente Bergersen. Etter at testresultatet er bekreftet, spør hun om han har lyst på barn. Ja, det har han jo, men det kan han vel bare glemme nå? «Null problem», sier overlegen, «jeg skal gi deg beskjed når det er greit, jeg». Kanskje er det ikke så ille likevel, tenker Carl Fredrik da. Kanskje er dette til å leve med.  

Samme dag informerer han samboeren, etter først å ha satt seg på Oslos bruneste pub for å samle mot. I likhet med Carl Fredrik blir hun livredd, spesielt med tanke på datteren. Men testen hennes er negativ.  

– Da klappet jeg sammen innvendig. Av lettelse.  

Han har hørt mange historier om folk som har forlatt forholdet, omtrent på dagen, når de får vite at partneren er hiv-positiv.  

– All ære til samboeren min, som i stedet sa: «Dette klarer vi sammen, Carl Fredrik. Jeg går ikke fra deg». Det gikk et år før jeg skjønte at hun faktisk mente det. I mellomtiden gjorde jeg alt jeg kunne for å skyve henne og hele verden vekk fra meg.  

Jeg ville vel egentlig ikke dø, det handlet mer om at jeg trengte hjelp.

Carl Fredrik Berg

Tross alle lysene i tunnelen, går Carl Fredrik inn i en depresjon. Det som plager ham mest, er frykten for at han kan ha smittet andre. Han har sendt et anonymt brev til et par tidligere seksualpartnere – folk han fortsatt er venn med, folk han har spilt i band med.  

– «Fy flate, er det mulig å være så jævla feig», sa jeg til meg selv.  

Tre måneder etter at diagnosen er stilt, rett etter juleferien, er det i ferd med å ende fatalt. Han har fått utlevert sovetabletter. Etter jobben heller han i seg fire–fem pils og tjue tabletter. Det får gå sin gang, tenker han. Etter noen timer, han vet ikke hvor mange, kommer han til seg selv.  

– Shit, jeg lever fortsatt, tenkte jeg. Klokka var midt på natta. Jeg orket ikke ringe noen, orket ikke ringe ambulanse. Det fikk fortsatt gå som det ville. Men jeg bestemte meg for å holde meg våken, i hvert fall. Jeg ville vel egentlig ikke dø, det handlet mer om at jeg trengte hjelp. Jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle be om den hjelpen. 

«Kom med en gang» 

På Ullevål sykehus hadde Carl Fredrik tidligere fått tips om Aksept. Det skulle likevel gå flere uker før han oppsøkte tilbudet. Det skyldtes først og fremst stahet, sier han. En ubendig trang til å ville ordne det meste uten andres hjelp.  

– Selv diagnosen hadde jeg jo ordnet meg på egenhånd. Hvorfor skulle jeg trenge hjelp? Jeg er helsearbeider, har jobbet med veldig syke mennesker, jeg klarer å ta vare på meg selv. Det var tankegangen. Men jeg gikk jo i bakken, og til slutt våknet jeg. Det ble begynnelsen på veien til stedet jeg befinner meg på i dag.  

Etter episoden med sovetablettene og et kraftig angstanfall på jobben, ringer han Gro Kjær Aunaas, sosialkonsulent og spesialsykepleier hos Aksept. «Kom hit, kom med en gang», sier Gro.  

– Jeg fortalte at jeg hadde gjort noe jækla dumt. At jeg hadde prøvd å ta livet mitt, og hvorfor. Klapp til meg om så, sa jeg. Det er helt idiotisk. «Du er ikke den eneste, det er mange som har vært der», sa Gro. «Vil du se vennene dine i øynene, ja, så organiserer vi det». Det ga meg mot.  

Like etter samtalen ringer han de aktuelle vennene, spør om de kan møtes på Aksept, og om de vil ta en test.  

– Det gikk helt fint, de var bare glade for at de fikk en dytt til å teste seg. Ingen av dem forlot livet mitt, og ingen testet positivt. Dermed var den saken løst.  

Etter at jeg ble pappa har jeg ikke hatt tid til å tenke på at jeg har hiv i det hele tatt.

Carl Fredrik Berg

Nytt liv 

Før dette hadde han gitt opp det meste. Å lære noe nytt, for eksempel, var overflødig.  

– «Jeg kommer til å daue innen fem år uansett». Det var holdningen. 

Til slutt tar rastløsheten likevel overhånd – uroen som driver ham til å alltid skape noe. Fotografere, tegne, male, spille. Men dette er gammelt gods, han har gjort alt før. Nå vil han lære noe han ikke kan. Valget faller på produksjon av laminerte pil- og buevarianter. Kunnskapen henter han fra nettet.  

– Etter at jeg hadde holdt på med det en stund, begynte alle de kjipe tankene å gi slipp. Jeg glemte nesten at jeg hadde hiv, og måtte sette på alarm for å huske å ta medisiner. Jeg var i flow igjen. 

En dag får han en telefon fra samboeren mens han er ute og spiller med venner. Carl Fredrik forstår med det samme at hun er gravid.  

– Etter at jeg ble pappa har jeg ikke hatt tid til å tenke på at jeg har hiv i det hele tatt. Nå er det så mye som er atskillig viktigere enn å gå inn i seg selv. For meg handler det om å holde helsa ved like. Spise ordentlig, trene og leve sunt slik at datteren min har en pappa – til hun blir voksen.  

Ser vi på ytringer i sosiale medier, er inntrykket mitt at vi har et lengre stykke å gå nå enn for seks år siden.

Carl Fredrik Berg

Stigma?

Når datteren er stor nok, skal han fortelle henne om diagnosen. Da vil hun forstå hvorfor pappa av og til er syk. Han har foreløpig ikke informert barnehagen, hovedsakelig fordi det er helseopplysninger de verken trenger eller har krav på. Men også fordi han nærer en liten frykt for at det kjæreste han har på et eller annet vis skal bli utsatt for stigma. I det daglige har han opplevd minimalt av det selv. Riktignok mistet han noen venner i starten, venner som siden har summet seg og kommet tilbake. En og annen enkelthendelse i helsesystemet har det også vært – på legevakta, for eksempel, en gang da han kom for å få behandling for noe som ikke var relatert til hiv. Med blikket på journalen, ba legen ham om å gjøre rede for sexlivet sitt. Siden har Carl Fredrik holdt seg unna legevakta.  

Likevel: I den grad det fortsatt finnes stigma knyttet til hiv, sitter det stort sett i hans eget hode, opplever Carl Fredrik. Han gjør et unntak for sosiale medier, der det mørkeste i folk til tider får boltre seg fritt.  

– Ser vi på ytringer i sosiale medier, er inntrykket mitt at vi har et lengre stykke å gå nå enn for seks år siden. For min egen del har jeg kommet dit at jeg gir blaffen i hva folk sier og synes. Det er mitt liv. Jeg har en rolle i dette livet. Å dyrke fortiden, dyrke alt som er kjipt og la det bli en identitet, har lite for seg. Jeg er Carl Fredrik. Jeg lager musikk, gir ut plater og gjør alt selv. Jeg har barn, jeg har familie, og det er det viktigste. 

For tiden er hverdagen hans travel nok. Han kom hyppigere innom Aksept før, ikke bare for sin egen del, men også for andres. Med behov for å gi noe tilbake, har han i perioder fungert som støtte og veileder for mennesker som trenger en hånd å holde i, mennesker som trenger å høre de betryggende ordene: «Det oppleves mørkt nå, men vet du hva? Dette kommer med all sannsynlighet til å gå bra». 

Dette intervjuet sto på trykk i Magasinet BY i juni 2024

Tekst: Ylve Gudheim   Foto: Torstein Ihle